hits
tankekaoset

Aspergers?

Jeg skulle ønske jeg var flinkere med folk sa jeg med ett smil rundt munnen og gråt i stemmen. Det skal du ikke tenke på, du kan ikke være flink til alt. Når du er trygg på en person er du jo kjempeflink.

Problemet er bare det at det er svært få jeg er trygg på og verden, livet har ganske mange folk, mennesker man må forholde seg til. Jeg trodde lenge at jeg hadde sosial angst helt til Ambulantteamet forklarte at det har med trygghet å gjøre, traumer å gjøre. Det er ikke det at jeg er redd for å skille meg ut(😂), men å prate med mennesker som jeg ikke kjenner og vet hvor jeg har er veldig vanskelig for meg, noe som gjør at jeg ofte er stille når jeg treffer nye folk.

Søs foreslo til og med at jeg burde utredes for Aspergers, men det var ikke teamet rundt meg enig i ( ikke jeg heller, selv om jeg begynte å undre litt)

Det er mange likhetstrekk med en autismediagnose, den ser jeg, men det er også veldig ulikt. Jeg må foreksempel ha ting på «rett» måte, har vi avtalt noe må det bli sånn som vi sa. Jeg er ikke flink til å måtte snakke med nye mennesker/en stor gruppe og synes det er vanskelig når noe nytt plutselig dukker opp. Jeg er avhengig av å vite hva som skal skje i løpet av en dag/uke, hvem jeg har å forholde meg til og jeg trenger mye tid til å slappe av, foreksempel med Modern Family som jeg kan omtrent alle replikkene som blir sagt.

Trygghet er vel det som går igjen. Dessverre er livet sånn at det ofte skjer noe uventet selv hvor godt man har planlagt en situasjon og man/jeg møter på ganske mange forskjellige mennesker i løpet av en uke. Spesielt siden jeg er en del av helsevesenet og det er mye forskjellige personal på forskjellige plasser jeg må forholde meg til. Faste, vikarer, ekstravakter, leger, psykologer, Ambulantteamet, somatisk, psykiatri. Det blir mye folk det og det kan være veldig vanskelig. Møter jeg på en gammel bekjent ser jeg ofte bort, ikke fordi jeg nødvendigvis ikke vil snakke med dem, men jeg aner ikke hva jeg skal si så da gjør jeg det dumme, ignorerer uten å ville.

Sånn som denne helga, da er det «ukjent» personal på jobb og da blir jeg redd, utrygg og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg har jo møtt og snakket med de mange ganger, men jeg er uvisst på hvor jeg har de og på dagvakt i dag er det bare menn på jobb, som jeg såvidt har snakket med før. Heldigvis var Strikkeguru på en ekstravakt i går kveld, da fikk jeg en liten pustepause fra alt/alle de utrygge og det hjalp. Jeg hadde faktisk en ganske Ok kveld. Vi spilte alle mot 1, det tv-programmet som går på NRK og fikk strikket litt innimellom. Jeg klarte til og med å snakke litt overflatisk med en medpasient og det er ikke alltid jeg klarer. Seier.

Jeg er full av kontraster og det er noe jeg prøver å like, hos andre er det en veldig god kvalitet synes jeg ihvertfall.

Som noen som jobbet på Huset, motorsykkelklubbgjenger med litt røft miljø samtidig som vedkommende flyttet hjem til barndomshjemmet for å ta vare på de gamle, syke foreldrene sine. H*n er veldig snill, noen blir bare dømmende og redd når de hører motorsykkelklubb. Haha, jeg var faktisk innom klubblokalet mange ganger og det var skikkelig stas.

Sånne ting💚

Jeg er jo full av tatoveringer for eksempel, noe som kan skremme enkelte, men jeg sover med Drage under arma når jeg sover, og har ett titalls drager og enhjørningsbamser trygt plassert rundt om i Fargekaoset. Den så ikke mannen i gata komme eller hva?

Jeg sov faktisk til jeg ble vekt halv ti i morges og det skjer typ aldri, jeg våkner som regel mellom klokka seks og åtte om morgenen, hverdag som helg. Søvnkvaliteten er mildt sagt varierende, men selv om jeg våknet til ett mareritt har jeg sovet resten av natta.

Nå skal jeg høre litt mer på musikk før jeg skal prøve å våge meg ut i stua for å få strikkepinnene til å danse litt.

Ha en fin søndag

Klem Håp

De Gode

Ironisk nok gråt jeg mye de første dagene, sånn skikkelig vond gråt for jeg var så himla fortvilet.

Jeg fikk nemlig bare fjorten dager, og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare dette.

Jeg fikk etterhvert beskjed om at jeg fikk fjorten dager til og nå har jeg utskrivelsesdato den femte mars.

Jeg er bedre enn jeg var, men mye er fortsatt vanskelig. Jeg har likevel fått god hjelp, gode ord og omsorg - noe som har vært gull verdt.

Uten De Gode hadde jeg nok ikke kommet meg like raskt, det er sikkert og visst.

I går hadde jeg en vanskelig dag og da ordnet Primær A det sånn at vi kunne kjøre på en lang biltur bare vi to, og vi var borte i over to timer. Jeg fikk til og med ordnet en forsinket morsdagsgave til Mamma. Sånne ting❤

Snakker om morsdag, jeg var alt for dårlig for å klare en feiring så vi utsatte dagen litt, men på lørdag blir det en liten feiring. Mamma kommer å henter meg på formiddagen og så drar vi hjem til Fargekaoset der Pappa skal hjelpe meg å montere en hylle/skapting som skal på kjøkkenet. Vi skal kanskje ut å spise sammen også før jeg blir kjørt tilbake til avdelingen.

Matmonsteret.

Det er første gang på mange år spiseforstyrrelsen har hatt hovedfokus i behandlingstimene, men jeg skjønner det litt for jeg har kjørt meg fast. «Det er alkoholiker du burde vært Nadine-Zaphira, det er noe man klarer seg uten, mens mat må man ha for å overleve» Det er ikke sikkert dere skjønner latteren som fulgte etter disse ordene, men galgenhumor er noe som blir brukt på en god måte og jeg ler mer av det enn «vanlige» morsomme ting.

Jeg innrømte noe jeg har visst lenge, men ikke delt med noen før, jeg vet bare ikke om det blir gjort noe med det. Papir, papir, papir.

——

Mamma kommer faktisk en liten tur i dag også, da er biltur på programmet. Forrige lørdag kom både Mamma og Pappa og hadde med seg Fighter i baksetet. Lille Hjertet mitt som har vokst mens hun har vært vekke fra meg. En annen gang hadde de med seg beste Tatou også❤

Det jeg gleder meg til ved å komme hjem er å ha pelsdottene mine i nærheten, jeg savner de sånn begge to. Drømmen min er å snart(fortest mulig) klare å få Tatou hjem igjen. Han har nemlig bodd hos foreldrene mine siden Zaphira døde i høst, jeg har ikke maktet å gi han det han trenger av både kos og turer. Jeg ønsker jo det beste for han og vil være klar til å ta vare på han sånn at han har det bra, så enn så lenge har han bodd hos foreldrene mine og blitt tatt godt vare på der. Det er sårt, jeg savner jo den lille rakkeren min, men forhåpentligvis kan han snart flytte hjem igjen. Der han hører til!

Dagene flyr og livet består, jeg prøver å gjøre det beste ut av alt det rare som befinner seg på innsiden.

Sminkeløs og jævlig, men de gangene jeg har fått treffe de under innleggelsen har hjulpet pågangsmotet mitt. Uten disse

Ett etterlengtet møte❤

Jeg fikk endelig møte Fighter og Tatou i dag og gjensynsgleden var stor for alle parter❤

Jeg var nemlig en liten tur hjemme hos foreldrene mine, typ en halvtime, men selv den lille stunden gjorde godt for sjela.

Hihi, Fighter sitter på fanget mitt altså, men svart mot svart er ikke barebare😅

Akkurat nå puste jeg

Inn

Ut

Inn

Og prøver å fokusere på at i morgen på denne tiden er jeg i trygghet på Avdelinga med Godinger. Jeg er dønn ferdig med dagen, men må bare finne krefter til å pakke sammen til overføringen i morgen tidlig.

Fysisk er jeg ganske bakpå, jeg må planlegge meter for meter og bare det å skulle stelle seg og sminke trynet må gjøres i tre omganger med pauser innimellom - og da orker jeg ikke dusje engang. Det er en grunn til at verden svimler i tillegg til ettervirkningene av lungebetennelsen, men det orker jeg ikke forholde meg til nå. Ignorere. Ignorere. Ignorere.

Mamma kommer klokka ti i morgen og da bærer det avsted til Avdelinga. Jeg håper bare de siste timene her går fort og at ting blir litt bedre og lettere når jeg kommer dit hvor jeg er trygg.

Sov godt

Klem fra en sliten Håp

Snart blir det forhåpentligvis trygt.

Jeg befinner meg på det åttende rommet, på fjerde avdeling på fjorten dager. Jeg er både mentalt og fysisk utslitt, de siste to ukene har tatt så utrolig mye mer krefter enn jeg egentlig har.

Det er først de siste fem dagene jeg har klart å plassere ansikt, okei greit, deg har jeg sett før.

Før det går alt i surr, og mesteparten av tiden har jeg distansert meg selv med dissosiering i større og mindre grad. I går fikk jeg besøk av Teamlederen på Huset og Personal X, og det viser seg at X har besøkt meg før også.

Jeg har prøvd siden klokka to i går å huske, men det er fullstendig borte. Jeg husker altså ikke besøk en gang.

Teamlederen sa at det var godt å se at jeg hadde fått litt farge i ansiktet igjen, for de siste dagene jeg var hjemme var jeg likbleik. Jeg blir så fascinert av meg selv og sykdomsbildet mitt, hvem pokker klarer å unngå å merke at man har førti i feber liksom?

Jeg må nok hatt influensa i noen dager før hele styret begynte, og jeg synes det både er rart, ekkelt og litt imponerende at jeg ikke er koblet til kroppen min i perioder. Jeg kjenner ikke etter før det blir helt krise og da smeller det med symptomer og vondtheter.

Jeg kobler vekk følelser når ting blir for overveldende også. Det er ikke alltid meningen, men det blir bare sånn. Det er alt eller ingenting. Enten drukner jeg i ett hav av følelseskaos eller så holder jeg på å tørste ihjel i mangel på innsikt av innsiden.

Noen ganger gråter kroppen min. Det høres jo rart ut, men hvis jeg fortsetter med å si at jeg kjenner ingenting, det er bare tårer som faller uten at jeg har kontroll over det så skjønner du kanskje litt mer.

Andre ganger blinker jeg fortere og fortere, kjenner noe som irriterer på innsiden av øyenlokkene, snufser som en tulling, men setter stopp med det. Det er frustrerende, jeg skulle ønske jeg kunne hulke høyt, få ut litt trykk, men det skjer en gang hvert fjerde år eller noe sånt...

Gladnyheten er at jeg får plass på avdelingen min fra mandag av. Å så godt det skal bli, dere aner ikke.

Jeg orker ikke forholde meg til mer nytt nå, jeg trenger tryggheten og forutsigbarheten og Godingene som avdelinga har.

Jeg må bare holde ut resten av helga og så blir det forhåpentligvis trygt.

Mamma kommer klokka fire og jeg skal ut i frisk luft for første gang på to uker. Jeg håper det gjør godt å komme seg ut en time eller to.

Hold ut. Hold ut. Hold ut.

Klem Håp

Ikke vær inne når alt håp er ute

Da har jeg akkurat snakket med legen og gjett hva, jeg er somatisk friskmeldt🎉

Jeg tok av pustehjelpen i morges og det har gått fint, så utenom at jeg blir veldig fort andpusten kom jeg meg gjennom dette og.

Dessverre hadde han en dårlig nyhet med seg også, det går ikke an å bli direkte overført til den avdelingen jeg ønsker, jeg må innom mottak uansett hvor mye jeg hater den plassen. Det skulle komme noen fra psyk og «vurdere» meg enten i løpet av kvelden eller i morgen formiddag for å se om jeg trenger videre innleggelse.

Jeg gjør dessverre det.

Jeg ber til en gud jeg ikke tror på om at det bare blir ett døgn på mottak før jeg kan sendes til steg to, altså avdelingen Ambulantteamet vil ha meg på mens vi venter på plass på dpset, steg tre.

Jeg smiler ofte, men det er ikke så ofte jeg Smiler. Jeg håper jeg blir glad igjen, jeg håper hodet får litt ro og jeg håper de har rett. Det blir bedre.

Støttekontakt var her noen timer i dag og kjøpte med seg flaxlodd som jeg vippset henne for og gjett om det var gøy for jeg vant hele 1060 kroner! 😱 Det var en fin ting i dag, den andre fine tingen var at Mamma sendte bilder av Hjertene mine og det ser ut som om både Fighter og Tatou har det bra. Jeg savner dem begge to, men jeg vet med meg selv at jeg ikke klarer å være hjemme nå. Da er det godt å ha «besteforeldre» som stiller opp. Jepp, Pappa kaller seg for Bestefar til både Tatou og Fighter, Hehe

En stykk fornøyd jente uten pusteslange å forholde seg til. Jeg fikk endelig malt trynet med litt sminke og jeg har til og med tatt opp igjen strikkingen. Fy som jeg har savnet strikketerapien min❤

Snakker om strikking, nå kommer straks Primær på besøk og da skal strikketøyet fram igjen.

I morgen blir det overføring ja, og på mottak er det så strengt at strikketøy ikke er lov😓

Aller først, klokka ti i morgen kommer Ambulantteamet på en snartur, det skal bli godt å snakke med de igjen. De var her på tirsdag også og da sa hun « i dag snakker vi med den voksne Nadine-Zaphira og det er godt å se»

Vi får vente i spenning på hvem de møter i morgen😅

Ha en fin kveld videre

(Og tusen takk for alle de fine ordene på forrige innlegg, det betyr ufattelig mye)

Klem Håp

Selvmord er egoistisk

Jeg har ikke visst hva jeg skulle skrive, skammen har vært for stor, men her kommer det altså.

Lørdag for en og en halv uke siden. Jeg tok usynlig farvel med familien min, jeg sa jeg var glad i dem og ga de en klem. Ingenting uvanlig med det, men det som foregikk på innsiden var veldig, veldig mørkt og planen min var å gi de fred en gang for alle.

Noen timer(?) senere brøt det ut panikk på Huset da de fant meg på baderomsgulvet og ambulansen ble tilkalt. Mye styr, men som dere ser er jeg her enda.

Det går ikke an å beskrive hvordan man har det etter noe sånt med mindre man har vært i situasjonen selv. Hodet og tankene blir så mørke og farlige at man tror virkelig at alle har det bedre uten en.

Det er egoistisk å ta selvmord, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt og lest lignende ord. Det er alt annet enn egoistisk, man tror oppriktig at man gjør de rundt seg en tjeneste ved å forsvinne.

Dette kunne vært denne gangen jeg døde, jeg hadde ganske høye verdier av ting, og når psykiateren kom for å bedømme meg ettermiddagen etter sa han "tok du virkelig så jævlig mange?"

Jeg hadde høy feber, men ble likevel overført fra intensiven til mottak. Problemet var bare at jeg ble dårligere og dårligere, og de tok etterhvert røntgen av lungene mine som viste at jeg hadde fått en kraftig lungebetennelse. En kjemisk lungebetennelse, forårsaket av selvmordsforsøket. Jeg ble på nytt overført til intensiven og der ble jeg i fire dager. På toppen av kransekaka fikk jeg i tillegg en kraftig influensakule som gjorde at jeg ble isolert og alle som skulle inn på rommet måtte ha på seg gule frakker, hansker og munnbind. Man føler seg ille nok i kroppen etter en overdose, og pluss så på en heftig lungebetennelse og influensa i tillegg. Jeg har aldri vært så dårlig fysisk før.

Jeg befinner meg fortsatt på somatisk, men nå er jeg på en "vanlig" sengepost, selv om jeg de første dagene ble overvåket med elektroder fra intensivsykepleierene.

Fysisk går det sakte, men sikkert framover og de regner med at jeg er klar til å overføres videre til psyk om ett par dager. Jeg slipper ihvertfall pustemaske nå, den ble jeg kvitt i går og nå er det nok med en såkalt neseslange, at det kommer surstoff bare gjennom nesa.

Sannheten.

Jeg gleder meg til kroppen er healet sånn at hodet kan få litt hjelp det også. Det er vel fire uker siden vi begynte å snakke om en innleggelse på avdelingen, men det var og er fortsatt stappfullt der. Jeg står riktignok på liste, men i mellomtiden må jeg være på en annen avdeling til det åpner seg en plass.

---

Både hodet og kroppen er sliten nå, jeg trenger en pause og litt hjelp og heldigvis skal jeg få det.

Mamma har vært her flere ganger om dagen i tillegg til at Primær har vært her de dagene hun har vært på jobb. Mamma kommer tilbake i ettermiddag og i morgen kommer først Støttekontakt på formiddagen og Primær på ettermiddagstid.

De sier det blir bedre, jeg håper de har rett.

Klem fra en litt håpløs Håp

Blir jeg noen gang kvitt angsten?

Noe som preger hverdagen min mye er Angstmonsteret.

Se for deg å være redd omtrent hele tiden bare at styrkegradene av Angsten varierer. Noen ganger har jeg kontroll på den, andre ganger er jeg ett livredd barn som sitter under bordet for det er det eneste som virker trygt.

Nå er det heldigvis en stund siden bordet har vært skjoldet mitt, og jeg ser jo at det virker utrolig rart/teit å finne trygghet på små plasser, men sånn er livet mitt innimellom. Verden er så stor og utrygg og jeg så liten og redd på innsiden.

Det er ikke alltid jeg vet hva jeg er redd for en gang, men redselen sitter i og gjør livet vanskelig. Jeg er hele tiden i beredskap på jakt etter farer og bare det kommer den minste lyd hopper jeg høyt og skvetter til. Jeg må ha oversikt over rommet jeg befinner meg i, bevegelsene rundt meg, noe som kan være veldig utmattende. Det er her ptsddiagnosen kommer inn, det er på grunn av den jeg er i høyspenn omtrent hele tiden.

Det blir ekstra ille når jeg er sliten og det gjør meg jo bare enda mer utslitt så det er en evig sirkel.

Akkurat nå er det litt kaos rundt meg, noe som gjør at det bare blir enda mer kaos INNI meg, jeg håper alt bare roer seg snart. Huset har blitt utrygt på grunn av kaoset som herjer og jeg ser ikke hvordan det skal løse seg, ihvertfall ikke akkurat nå.

Det er håp sa Ambulantteamet når de kom på ett ekstra besøk på torsdag, det er håp selv om du ikke ser det nå sa da må jeg si det til deg. Jeg husker ikke så mye av samtalen vi hadde, men denne setningen satt seg fast. Jeg er rådvill, motløs og sliten og da blir alt så mørkt. Det gjorde litt godt å høre henne si det selv om jeg svinger mellom å blokke ut ordene og minnes de.

Jeg har ihvertfall hatt det fint med Mamma noen timer både torsdag og fredag, vi har nemlig vært på shopping for å fikse opp tvstua de har hjemme hos seg. Resultatet ble veldig fint, det var bare litt nye ting som måtte til for å gjøre ett litt småtrist rom til en koselig tvkrok.

Fighter er som vanlig både herlig kosete og en snikete ramp, her har hun klort meg i ansiktet😂 Håndleddet mitt ser ikke ut for det er fullt av små merker etter bitingen hun gjør konstant. Det er i grunn mest på natta når jeg har mareritt for å få meg til å våkne så det er jo fint også da, men innimellom er hun full av sprell og lekenhet og også da er biting det store. Jeg håper bare hun gir seg etterhvert som hun blir større for auu, hun biter faktisk hardt😳

I dag har jeg ikke store planene, jeg skal straks til å lage til frokost sånn at den er klar til personalet kommer inn og det er frokoststund. 96 prosent av frokostene mine består av en porsjon havregrøt, jeg blir (nesten) aldri lei og det er heller ikke få ganger det blir havregrøt til middag også😅

Ha en fin dag

Klem Håp

Jeg er psykisk syk så da lyver jeg

I går opplevde jeg at mitt ord ikke er verdt noe. Jeg er jo psykisk syk så da lyver jeg jo, ikke sant? Vel, jeg har store problemer med å si ifra og når jeg først gjør det er det ufattelig vondt å bli nedgradert til et lyvende vesen fordi jeg er syk. Jeg lyver ikke, hva utbytte skulle jeg hatt av det? Jeg fortalte mamma om ett alvorlig avvik på Huset og Mamma går sint ned for å høre hva som skjer. Der blir hun møtt av en person med mye makt over hvordan livet mitt er som påstår at jeg lyver, jeg snakker ikke sant. Først når mamma henter vedkommende det gjaldt og hun bekreftet det jeg hadde sagt, beklaget personen seg og sa at sånn skal det ikke være. Mitt ord var ikke verdt noe og det knuser meg.

Så langt har ikke 2018 vært så snill med meg, jeg er ganske sliten og lei. Mørket har funnet meg igjen og jeg tror jeg er på vei inn i en ny depresjonsrunde. Jeg håper det bare ikke blir så langvarig denne gangen...

I går la jeg meg klokka syv så det er jo ikke så rart at dagen startet tidlig i dag. Nå skal jeg drikke en kaffekopp eller to og se litt på mitt kjære Modern Family før jeg starter dagen.

Ambulantteamet kommer i dag, og etterpå skal jeg en tur ut med Mamma.

Jeg håper både min og din dag blir fin❤

Klem fra en litt sliten Håp

Slenger med ett bilde av rampen Fighter som synes det å leke med rosene mine er veldig gøy. Nå er heldigvis jula ryddet bort, men hun finner nok noe nytt å leke med som hun ikke får lov til😂

Det nærmer seg

I dag er en sånn dag der jeg er helt dau, forhåpentligvis kommer det seg i løpet av dagen for jeg har litt forskjellige planer.

Jeg og Primær har hatt botrening nå i formiddag, det vil si vasking av bad og soverom. Det å skifte på senga mi er en treningsøkt, det er hundreogørten puter og drager som må flyttes på og så har jeg jo to dyner og kuledyna er absolutt ingen enmannsjobb å skifte på. Den veier jo ti kilo og det trengs mer en en for å klare å ta på nytt sengetøy😅 Jeg er ihvertfall veldig glad jeg har den, den hjelper til å roe meg ned og får angsten liitt unna ihvertfall.

For de som ikke trenger den tryggheten føles det nok klaustrofobisk å ha noe så tungt over seg når man skal sove, men for meg er den gull verdt.

-

Jeg begynte å skrive tidligere i dag, men hei så skjedde det noe så jeg ikke fikk skrevet ferdig. Tenk da dere, nå er det straks jul! Desember har gått så fort, jeg har nesten ikke fått med meg dagene som har forsvunnet før en ny dag var i gang. En stor seier er at jeg får feire jul hjemme for første gang siden 2014. De siste «juleferiene» har forma vært så dårlig at jeg har vært innlagt, men ikke i år. Jeg skal ikke lyve på meg at forma er tipptopptommelopp, for det er den dessverre ikke helt, men jeg skal gjøre denne jula fin likevel jeg.

Jeg var hjemme hos foreldrene mine i dag og jeg og Mamma lagde en ny porsjon linsesteik sånn at den blir helt fersk til julaften. Nomnom.

Jeg holdt på å sovne stående etterhvert og ble nok litt irritabel for forma sank, men det hjalp å sove litt når jeg kom hjem. Faktisk sov jeg i to timer og hadde det ikke vært for at personalet hadde vekt meg for andre gang er jeg ganske sikker på at jeg kunne ha sovet i mange flere timer.

Siden jeg ikke sto opp igjen før kvart på sju er jeg faktisk våken enda og klokka nærmer seg halv tolv. Det er sjeldent jeg er oppe så sent, sett bort i fra de stundene jeg er oppe på natta. Nå satser jeg på å krype i seng snart for å klare dagen i morgen.

Det blir en hektisk, men fin dag i morgen tror jeg, jeg har litt gjøremål på agendaen nemlig. Jeg skal både se en julefilm i Fellesstua, endelig få bleket/farget håret mitt siden kontakten min ville være så snill å hjelpe meg, og så må jeg avgårde å kjøpe den siste julegava som forøvrig er fra Nadine-Zaphira til Nadine-Zaphira😅😂😇😎 Jeg har hatt noen mister bean stunder, jeg kjøper nemlig noen gaver til meg selv også og det er like stas selv om jeg vet noenlunde hva det er. Det skal ikke mangle på gaver, jeg klarte å fylle en bil med gaver bare fra meg til gjengen, jeg elsker jo å gi gaver og det er både smått og stort, kjøpt og hjemmelaga som havner under treet fra Håp i år. Jeg gleder meg sånn til å se når de åpner gavene fra meg, det er like gøy å gi gaver som å få nemlig, og jeg er veldig glad i å åpne pakker selv haha. Så må jeg innom plantasjen og kjøpe noen blomster til juleselskapet jeg skal ha andredag, håper bare de holder seg fine til da. Jeg må også pakke sammen det jeg skal ha med meg, for i firetiden kjører vi avgårde til Bygda der vi skal overnatte i to netter.

Jeg håper jula blir fin både for meg og deg, hva med å gjøre det beste ut av dagene som kommer? Det skal ihvertfall jeg prøve på💕

Yndlingsplassen til Fighter for tiden er INNI juletreet, det spørs hvordan det går når vi kommer til bygda der det både er ett større tre og masse pakker under😅

Nå er det natta for min del, sov godt så snakkes vi snart❤

Klem Håp❤

Jeg rakk ikke tenke engang

Jeg var så opptatt i hele går at jeg nesten ikke rakk å tenke, og det er kanskje like greit. Nå har verden offisielt plusset på ett tall på utsiden, i går hadde jeg bursdag.

Jeg klarte heldigvis å Lage en fin dag, det var rett fra den ene aktiviteten til den andre og jeg var sammen med gode folk hele dagen. Først kom Primær + 1 og sang bursdagssang til meg når de kom inn med morgenmedisinen, noe som var veldig koselig. Faktisk fikk jeg hele fire sanger av forskjellige, først Primær ja, så Støttekontakt og Svoger og til sist under kakefeiringen med Huset.

Mamma og Pappa kom til bursdagsfrokost og rett etter de hadde dratt kom Støttekontakt. Vi klarte å vase rundt på kjøpesenteret i sju timer i går, timene bare føk avgårde. I tillegg hadde jeg brukt opp de offisielle timene mine som jeg har fått utdelt så hele dagen ble brukt frivillig fra Støttekontakt sin side. Jeg er evig takknemlig for at jeg har henne i livet mitt, hun gjør så utrolig mye mer enn hva jobben tilsier. Hun sier forresten at det ikke er jobb å være med meg, men venninnetid og det betyr enormt. Hun bruker myye mer tid på meg enn hun egentlig skal, og det er fint å ha noen som man både kan tulle og snakke alvor med.

Jeg kom ikke hjem før over halv seks og fem

minutter etterpå ringte foreldrene mine på døra klar for å spise middag sammen. Det ble rester fra i går, vegannachos på meg og vegetar på dem, og det var like godt som dagen i forveien.

Etter at foreldrene mine hadde gått, gikk jeg ned i stua og der hadde Huset mitt bakt kake og kjøpt inn is, til og med veganis til meg. Det var litt artig for alle spiste mer enn ett stykke og kjente ikke at det var en vegansk eplekake, den smakte som «vanlig» kake. Det var jeg som hadde gitt de oppskriften og så hadde Primær bakt den på formiddagen mens jeg var ute med Støttekontakt. Det er fint å kjenne at man blir satt pris på. Jeg fikk til og med en liten oppmerksomhet fra Medbeboer, hun hadde funnet en ny slags vegansk sjokolade og den var veldig god faktisk.

I dag har jeg vært og er supertrøtt, jeg sovnet faktisk etter frokost og har ikke greid å våkne skikkelig enda til tross for mange kaffekopper. Det må nok en lyseblå Redbull til eller to, og da passer det bra at vi skal ut en tur nå.

Jeg og Medbeboer og ei som jobber her skal nemlig avgårde for å kjøpe DABradio til Fellesstua. Vi fikk nemlig innvilget en slags julegave fra kommunen siden jeg har drevet å tatt ned radioen min hver gang vi har hørt på musikk. Nå blir det ihvertfall mer musikk og det er jo koselig.

Nei, nå må jeg faktisk forte meg å gjøre meg klar for vi drar om fem minutter.

Vi snakkes snart💚

Klem Håp❤

Tanker rundt det å fylle år💚

Har du håp spurte de, jeg visste ikke hva jeg skulle svare.

Du viser jo håp på bloggen, du må ha litt håp innerst inne, tror du ikke det?

Håp.

Hva er håpet til Håp? Ideen om ett vanlig A4-liv som de fleste på min alder lever har ikke eksistert i tankene mine siden jeg var liten. Jeg må jo ha hatt en drøm, tanke, ønske om livet de andre lever da jeg tilsynelatende var frisk. Problemet med det er at det er mange, mange år siden. Sist gang jeg ble sett på som frisk var jeg elleve år, enda yngre for de som så. Håpet som eksisterte de neste årene var kanskje det motsatte av håp, jeg drømte om å forsvinne, bli borte, død.

Jeg skulle jo ikke bli voksen jeg, jeg var overbevist som tolvåring at jeg kom til å dø før bursdagen min.

Snakker om bursdag, i morgen fyller jeg år, tall plusses på på utsiden, mens innsiden bare blir yngre. Det er vanskelig å forholde seg til, til tider veldig vanskelig for verden ser jo en voksen. Selv ser jeg på meg selv som aldersløs.

Jeg er en salig blanding av lite barn, gammel dame og stort, usikkert barn med en smule voksenhetsbrikker. Jeg er jo voksen, noen ganger er det greit å være det og, men det er vanskelig å forholde seg til likevel. Jeg tenker av og til at jeg var eldre som barn enn jeg er nå. Jeg tenker mye, det har jeg alltid gjort og jeg ble tidlig ansett som ett alvorlig barn med voksne refleksjoner. Jeg kunne likeså godt tulle og fjase også altså, men jeg hadde denne alvorlige siden med meg. Det var noen som sa til meg at grunnen til at jeg kanskje trykker Barnet så tett inntil meg nå er fordi jeg ikke husker så mye av barndommen jeg faktisk hadde. Store deler av livet mitt ligger i mørke tåka, jeg husker ikke engang hvem som gikk i klassen min på barneskolen, ikke alle ihvertfall.

Det er mye som skjer rundt meg og inni meg nå som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal forklare så derfor har det vært stille en stund.

Jeg hadde en tidlig bursdagsfeiring med Mamma og Søs og gjengen i dag. Pappa måtte jobbe dessverre, men både han og Mamma kommer til bursdagsfrokost i morgen tidlig så det blir koselig. Det ble en fin feiring med både middag og dessert og jeg klarte å bli Svarteper begge rundene vi spilte. Tantegull synes ihvertfall det var veldig gøy at det ble jeg og ikke hun som tapte😂

Selv om tankene rundt bursdagen min gjør ting litt tunge skal jeg Lage en god dag i morgen og prøve å nyte de fine tingene som gaver, kake og kos. Dere får høre mer i morgen.

Selv om jeg sov i to timer etter at gjestene var gått i ettermiddag kjenner jeg at det skal bli deilig å finne igjen køya nå.

Vi snakkes om ikke lenge. Natta❤

Klem Håp❤

Barnet og engler i sneen

Å være vanlig

Og litt uvanlig er så godt.

Le

Tulle

Tøyse

med Tantegull.

Prate med Søs, gjøre vanlige, og litt uvanlige ting.

I dag har vi akt på kjelke, lagd engler i snøen og hatt snøballkrig. Det er godt å få være Barnet i meg, få positive opplevelser, huske det gode fra jeg var liten.

Vi har også bakt aniskringler, cookies og Tantegull og jeg har hatt ett lite juleverksted.

Å bare VÆRE uten det vonde, det kan ikke beskrives med ord.

Jeg begynner å kjenne på kroppen at det har vært noen uker med full aktivitet, men jeg håper fallet ikke blir så hardt. Opp igjen, det var ikke så farlig, er det ikke det vi sier til barn?

Opp igjen, det går bra.

Ordene slukes før jeg får sagt de, knust i intet før jeg klarer å skrive de ned, og hodet skrur seg av i hytt og pine så å formidle Tankekaoset er ikke så lett, og om disse ordene gir mening vet jeg heller ikke, men forhåpentligvis kommer det seg, ordene kommer tilbake. Det må de.

Akkurat i dag nyter jeg å få være Barn med Tantegull og snakke voksent med Søs. Kontraster, kontraster.

-

Jeg er på overnatting på Bygda hos Søs og gjengen og dagen har flydd avgårde. Jeg (og de også forhåpentligvis) har hatt en fin dag. Nå er det tid for å roe ned litt før natta og i morgen er det FØRSTE DESEMBER🎉🎉

I tjuefire dager framover har jeg gleden av å våkne opp til en liten gave hver dag for i år som i fjor og året før der får jeg nemlig julekalender av Mamma og det er årets høydepunkt❤ Man blir aldri for stor for julekalender nemlig.

Jeg har jo vært i julemodus siden midten av november, men fra og med i morgen er det sosialt akseptert av folk flest også så det er stas.

Ha ei god natt så snakkes vi snart❤

Klem fra en litt smårar og uforståelig Håp

Jeg kunne vært nissens hjelper

Akkurat nå hadde jeg ikke synes det var noe rart om du kalte meg Rudolf, for i likhet med nissens reinsdyr, lyser nesa mi i mørket av rødhet. Bababam, jeg har nemlig blitt skikkelig forkjølet😳 Det er så forbanna typisk, jeg hadde gledet meg sånn til en kosehelg med Søs og Tantegull der vi skulle begynne å bake til jul. Jeg er på overnattingsbesøk i Bygda, men det har ikke blitt så mye baking som vi hadde tenkt. Heldigvis er det lenge til jul og jeg har kost meg selv om jeg nyser, hoster og er tungpustet. Det er bare så teit at det ble sånn akkurat i dag.

Når det kommer til å kjenne etter i kroppen er jeg ikke så flink. Jeg soner ting ut, kjenner ikke etter. Har jeg vondt kommer det og går, selv om det kanskje er en jevn vondthet. Jeg klarer ikke alltid kjenne hvor det gjør vondt, noe som er skikkelig pinlig både med tannlegen og legen for den saks skyld. Jeg legger heller ikke merke til ting som andre ser.

Jeg har mye å skrive om, ting jeg tenker på, men hodet mitt har vært avskrudd hver gang jeg har prøvd å få ut noe så ordene har ikke gitt mening og jeg har ikke klart å formidle det jeg ville.

Hodet mitt skrur seg ofte av, nesten som en PC-skjerm som har gått i dvale. Jeg finner ikke alltid knappen for å skru det på igjen, noen ganger hjelper ikke noe annet enn å legge seg og sove til dagen etter.

Snakker om søvn, jeg håper det hjelper med en natts søvn og at jeg føler meg i bedre fysisk form i morgen for dette er kjedelig.

Jeg tipper det ikke blir sene kvelden på meg i dag. Først blir det litt tv-titting med Søs før natta og så kjører hun og Tantegull meg hjem i morgen formiddag for da skal vi nemlig ha juleverksted på Huset mitt.

Vi hadde det forrige helg også, jeg hadde med meg en kasse med kortlagingsmaterialer og så satt vi i flere timer å lagde julekort og hørte på julemusikk i Fellesstua.

Ha en god kveld videre

Klem Håp❤

Er det for tidlig med jul?

Når pelsdotten finner ut at det er på tide å stå opp allerede klokka seks hadde jeg ikke annet valg enn å stå opp jeg også. En kaffekopp er inntatt og nå lengter jeg veldig etter en lyseblå redbull, men siden kjøleskapet mitt ikke inneholder herligheten får jeg heller vente til litt ut på dagen når det går an å ta seg en tur på butikken😅

Akkurat nå sitter jeg i ett salig kaos av pappkasser og rot over alt på gulvet - jula har nemlig inntatt Fargekaoset og siden det er mye julepynt som skal opp tar det sin tid. Til tross for at det ofte er rotete rundt meg, ihvertfall i dårlige perioder liker jeg rot veldig dårlig. En forklaring på rotet er noe Primær S sa til meg en gang, et innvendig kaos blir gjerne ett utvendig kaos også.

Jeg har vært en rotekopp siden jeg var liten, alltid "hvor er den mon tro", med alt fra skolebøker som forsvant til klesplagg som aldri var å finne.

I bedre perioder er det ikke fullt så gale, og Fargekaoset pleier å være noenlunde ryddig med hjelp av personalet. Nå gleder jeg meg bare til all julepynten er kommet på plass og ting blir litt mer oversiktlig.

Snakker om jul, i dag skal vi ha ett lite julekortverksted nede i Fellesstua. Jeg er nemlig av gamlesorten som fortsatt liker å sende julekort og jeg koser meg mens jeg lager dem. Problemet i dag er at alt utstyret ligger hulter til bulter og jeg må finne fram og sortere litt før vi kan sette i gang.

Dere som har fulgt meg en stund vet at jeg eeelsker jula og sånn det ser ut nå får jeg feire hjemme hele juletiden uten å være innlagt for første gang siden 2014. Det er noe å feire det!

På tirsdag var jo Ambulantteamet på sitt faste tirsdagsbesøk og mange baller ble kastet opp i lufta. Problemet er bare at for meg føles det ut som brennende ildkuler som virker umulig å fange før de treffer bakken. Jeg prøver å ikke frike ut, høre på at de sier at jeg ikke skal bli redd og at det er langt opp og fram, men klart jeg tenker på det.

Det er mange småting i min hverdag som syk som tilsammen blir til en svær haug av problematiske utfordringer, og tanken på å rikke på noen av vanene mine er en veldig skummel tanke.

Det du bare gjør eller ikke gjør for den saks skyld tar opp mye av energien min fordi de gjøres eller ikke gjøres. Forvirrende for deg, enda mer for meg.

Hihi, Fighter springer tulling og gjør alt hun ikke skal nå, så jeg får vel avslutte. Jeg slenger med ett litt roligere bilde av Hjertet, hun kan være rolig også❤

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #helse #katt #dyr #rot #kreativitet #jul #julepynt #forhåpninger #glede

Hodet sier stopp, kroppen sier nok

Vet dere hva?

Jeg tror jeg har fått meg ett Hjerte til, og jeg er så himla takknemlig, lettet og glad for at Fighter er så god som hun er! ❤ Det er nesten som jeg skulle ønske jeg var religiøs for da kunne jeg trodd på gjenfødelse og at Zaphi var kommet hjem igjen, men dessverre er ikke religion noe for meg😳 Hun har nemlig så mye av faktene til Zaphira og da hun etter en dag la seg på puta til Zaphi over hodet mitt når vi skulle sove og strakk ut poten sin mot meg, ja da måtte jeg bite meg selv i leppa for å unngå å hulke høyt.

Jeg tror hun har utdelt tittelen "Mennesket mitt" til meg, hun er allerede hengiven og veeldig kosete, men det har hun vært siden vi hentet henne. Tenk at det allerede har gått en uke da dere.

Det er ihvertfall VELDIG fint å ha noen her i Fargekaoset igjen! Plutselig ble det tryggere igjen, og jeg slapper mer av.

Nå har det vært mye snakk om pelshjerter i det siste, men det har liksom vært det som har vært det store temaet i livet mitt akkurat nå. Dere får bare holde ut, hehe.

Jeg fikk endel spørsmål angående livet mitt som veganer en plass og jeg svarte så godt jeg kunne, jeg tenkte jeg kunne skrive litt om det her også, men nå er jeg for trøtt så det får bli senere. Er det derimot noe dere lurer på om valget mitt som veganer eller noe helt annet er det bare å legge igjen en kommentar/melding så skal jeg gledelig svare😊

Apropos trøtt, jeg skjønner ingenting for jeg er innmari Trøtt med stor T, til tross for at jeg har sovet myye det siste døgnet. Jeg var zombie fra klokka fire i går, og når klokka ble åtte klarte jeg ikke holde øynene åpne lengre så jeg tok natta. Jeg sov til jeg ble vekt klokka åtte i morges, men heller ikke det var nok. Jeg sovnet igjen halv ti og måtte vekkes to timer senere. Hadde det ikke vært for at jeg hadde botrening/vask av soverom og bad hadde jeg gladelig sovet lengre😳

Jeg håper det kommer seg litt, for dette er ikke gøy🤔

Å starte dagen slik er ikke feil da ihvertfall.

Jeg pleier som oftest å sove/hvile meg i løpet av ettermiddagen, men siden jeg sov så mye før i dag skal jeg prøve å holde ut til i kveld. Jeg trenger å hente meg inn og få en pause fra inntrykk for å unngå dissosiasjonsanfall nemlig, pluss at kroppen ofte sier stopp, nå trenger jeg å hvile litt for å klare resten av dagen. Det kan føles veldig frustrerende for de som gjør ti tusen flere ting enn meg i løpet av en dag trenger jo ikke å ligge i senga en time eller to for å hente inn igjen krefter, for tilsynelatende gjør jeg jo ingenting. Det stemmer jo ikke da, jeg vet det sånn egentlig, jeg bruker mye mer energi enn folk flest på vanlige ting, men det er frustrerende uansett..

Nå kommer det straks noen inn for det er middagstid, så vi snakkes snart.

Ha en fin fredag videre da.

Klem Håp

Er du ett A4menneske?

Akkurat nå sitter jeg og Mamma i bilen på vei for å hente Fighter. Det regner og er grått ute, og inni bilen er det Linkin Park på full guffe og ett ganske så tankefullt hode.

Dette betyr offisielt at ett nytt kapittel starter, før og etter Zaphira. Ny start med Fighter.

Straks kjører vi forbi der vi hentet Zaphi for seks år siden for å ta hjem den mest fantastiske skapningen jeg har møtt. Når stemmen til en av grunnene til at jeg har overlevd samtidig strømmer ut av bilhøyttaleren blir det litt mye.

Missforstå meg ikke, jeg gleder meg VELDIG!! til å endelig få møte Fighter, og jeg er veldig glad for å få en ny firbeint venn i livet mitt❤

Samtidig har jeg på kort tid mistet to av de viktigste kildene som ga håp til Håp, både med selvmordet til Chester i sommer og hjertet mitt som døde for litt over en måned siden.

Jeg kommer nok rimelig kjapt med ett nytt innlegg når jeg har fått hentet og møtt mitt nye gull, det er masse positivt å skrive om det, men akkurat nå jobber Tankekaoset i høygir.

For folk flest, A4mennesket med mann/kone, barn, hus, jobb og alt det andre vanlige som følger med ett vanlig liv er nok kjæledyr og musikk ett pluss på toppen av kransekaka, noe man ikke tenker s å nøye på, og jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå måten jeg har reagert på, men jeg har ikke noe A4liv jeg.

Katten og hunden min var(er) er bestevennene mine, Chester var en viktig støttespiller i en veldig vanskelig hverdag gjennom tretten år.

Da jeg ble akuttinnlagt den helga for litt siden fryktet de for livet mitt. I ett lite øyeblikk gjorde jeg det og. Det høres ekstremt ut, I know, men store deler av håpet var borte.

Det som har hjulpet meg er jo tanken på å få en ny skatt, og musikken lever for alltid, selv om Chester er borte.

Håpet kommer tilbake sakte, men sikkert❤

En annen ting jeg gleder meg veldig til er å få hjem Tatou også, Hjertet mitt skal jo hjem og jeg skal klare å ta vare på han, basta! ❤

Det må litt kampvilje til og heldigvis er viljen på plass igjen. Jeg er bare spent på hvordan de aksepterer hverandre, jeg håper viiirkelig ikke det blir «som hund og katt»😬😳😂

Nei, NÅ har jeg fått renset hodet litt og om bare noen timer er Fighter sammen med meg🎉❤

Klem fra Håp❤

#savn #fortid #nystart #hverdagsliv #normalt #håp #ønsker #psykiskhelse #helse #psykiatri #mentalhelse #dyr #hund #katt #musikk #inspirasjon #støttespiller

Forandring i vente❤

Da er det bestemt, jeg reiser hjem på torsdag allerede. Det var jo egentlig mandag, så ble det fredag og vipps så ble det torsdag jeg kommer hjem til Fargekaoset.

Det har litt med praktiske ting å gjøre, jeg fikk plutselig beskjed om at jeg hadde en tannlegetime på torsdag formiddag og så har Mamma bursdag den dagen også så istedenfor at det skulle bli så mye kjøring fram og tilbake ble det til at jeg blir utskrevet da.

Det er jo en førti/femti minutts biltur hver vei, og jeg kjører jo ikke bil så det ble lettest sånn.

Huset mitt kunne ikke hente meg, så istedenfor kjører Primær S meg først til tannlegen og venter der før hun kjører meg hjem. Jeg er takknemlig for at det kan gjøres sånn, jeg vet at det ikke er alle som er like heldig ❤

Jeg har tenkt ganske mye på hvorfor det snudde, hvorfor jeg klarte å hente meg inn igjen på så få dager, og det jeg har kommet fram til er at jeg fikk hjelp/en innleggelse før jeg hadde falt for langt ned.

Ønsket mitt er alltid å være hjemme, det er jo der jeg hører til, men noen ganger er det nødvendig med en innleggelse.

Jeg er veldig glad for at det hjalp med ett kort opphold denne gangen, men jeg håper ikke det blir standardprossedyren, at jeg ikke får tilbud om lengre innleggelser når jeg trenger det i framtiden.

Jeg ønsker aldri en lang innleggelse, men jeg vet også innmari godt at det innimellom er nødvendig. Jeg hadde nemlig ikke vært i live om jeg ikke hadde fått tid på meg under tidligere innleggelser. Det er jeg hundre prosent sikker på, og forhåpentligvis skjønner teamet mitt det også.

Når det er sagt så håper jeg det blir lenge til neste gang jeg må tilbake til avdelingen. Ikke fordi jeg ikke har trygge og gode folk rundt meg her, men fordi det er hjemme jeg ønsker å være, men da er forutsetningen at jeg klarer å fungere noenlunde ihvertfall.

Over til noe annet, nå skal vi snart hente Fighter🎉 Det blir enten å kjøre på fredag eller lørdag for så å hente henne og kjøre hjemover dagen etterpå. Vi har ikke helt bestemt hvilken dag det blir enda, men nå skjer det snart❤ Jeg gleder meg veldig til å få ett nytt gull, men jeg er også innmari spent. Jeg må bare prøve å ikke sammenligne Fighter med Zaphira, det er jo to forskjellige skapninger og selv om Fighter sikkert ikke har de samme egenskapene til Hjertet mitt så har hun nok andre gode ting å tilføye hverdagen min med. Nå er jeg jo vant med verdens roligste katt, og så må jeg plutselig forholde meg til en spinnvill kattunge så det blir en overgang. Jeg husker bare hvor sliten jeg ble når Zaphi var liten, alle sprellene hun gjorde, hehe. Den gang var jeg riktignok ikke vant med dyr i det hele tatt og styrte og stresset nok liiiitt mer enn nødvendig så det blir nok lettere denne gangen.

Haha, jeg husker at jeg flyttet både kattedoen og klorestativet inn på soverommet hver natt når vi skulle sove og det er jo ikke akkurat nødvendig 😅😂

Jeg håper bare Tatou og Fighter kommer til å gå godt sammen, selv om også det blir en stor overgang, ihvertfall for Tatou.

Ha en fin dag da dere.

Klem Håp❤

Håp og Pessimistenes Dronning i en salig blanding

Jeg må (nesten) bare le litt, med en gang jeg skriver at det går bedre bestemmer livet(sykdom?) seg for at nei, her må vi nok tulle litt og gir meg fingeren i form av dårligere dager med mer uro og symptom.

Jeg håper at det går fort over, at det bare er noe tullete som går over.

Når vi snakker om håp, jeg får innimellom kommentarer på at jeg ofte setter ett lysere lys på situasjonen enn det som kanskje stemmer. Ambulantteamet leste/leser herfra og de sa at det var så fint å se håpet til Håp, at det er det positive som er den røde tråden.

Jeg husker også at Læreren min, hun som holdt meg gående på barneskolen sa at jeg ofte dro meg selv i nakken og opp, det går fint dette.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke alltid er så positiv som det kanskje virker, i virkeligheten er jeg nemlig heller Pessimistenes Dronning, men det betyr ikke at jeg lyver når jeg skriver.

Det er bare det at jeg heller vil bidra til å spre håp enn negativitet for det gjør ting bare verre.

Det er ikke alltid(sjeldent) jeg tror at det finnes håp for Håp, men jeg velger heller å skrive om det som kanskje, kanskje, kanskje er langt opp og fram enn å bidra til å gjøre verden mørkere i form av håpløshet.

Noe som E R veldig positivt er at jeg har snakket/sendt melding til de som har Fighter enn så lenge og på neste søndag er vi hjemme begge to. Jeg og Mamma kjører til Bergen på lørdag og henter Fighter på søndag for så å kjøre hjem igjen med nygullet. Grunnen til at vi deler det opp er at det er nesten åtte timer hver vei😅😳 og jeg må ha litt energi igjen når jeg skal vise Fighter sitt nye hjem.

Jeg husker hvor sliten jeg ble da Zaphi var kattunge, og jeg har glemt halvparten av alle sprellene hun fikk for seg så jeg er litt spent på hvordan det blir å ha en kattunge i hus igjen når jeg har vært vant til verdens roligste og snilleste katt så lenge.

Det at vi skal kjøre i helga betyr at jeg drar hjem noen dager før den opprinnelige planen, men forhåpentligvis går det greit. Det har uansett vært godt med en liten pause.

Nå er det tid for kaffekopp nummer to, så vi snakkes snart❤

Klem Håp

Jeg måtte jo forresten klippe av meg alt håret for noen år siden og nå når det har vokst ut har det blitt krøllete? Like What? 😅 Jsja, jeg klager ikke, det er bare gøy at det sakte, men sikkert blir lengre og lengre igjen.

Ting er i endring

Jeg skjønner ikke hva som har skjedd, men noe i meg har snudd. Kanskje måtte Monsteret ut, skrevne ord leses, jeg vet ikke. Men det jeg vet er at plutselig har anfallene blitt borte, det samme med bildene som kom i tide og utide.

Jeg har sovet alle nettene siden jeg kom hit, og selv om jeg ikke skjønner en dritt er det veldig, veldig deilig å endelig slippe marerittmaratonet som har forfulgt meg i en evighet nå.

Det eneste som ikke er på plass enda er energien, fortsatt blir jeg veldig sliten av ingenting, men forhåpentligvis kommer det seg også.

Kanskje er det tanken på at jeg snart får hente Fighter som motiverer meg, kanskje er det at jeg endelig slapper av.

I går var jeg og Støttekontakt i Molde på en liten shoppingrunde og det var veldig kjekt selv om jeg sovnet rett etter jeg kom tilbake og sov i over to timer etterpå😅

Jeg har fått en åpenbaring den siste uka etter at jeg tilfeldigvis har kommet over to intervjuer om ptsd, uten å ha søkt eller noe. Det er en grunn til at jeg blir sliten, det er sykdommen som gjør at ryggen og nakken verker. Det er vanlig med utmattelse, det er vanlig med vondt i kroppen. Jeg har i grunn bare gjettet meg til at det er kroppens måte å protestere med vondtheter når jeg er sliten, og nå har jeg fått en bekreftelse på at det virkelig er sant. Jeg skjønner plutselig mye mer etter å ha lest noen ord av de som strever med det samme.

Jeg tror jeg skal spørre etter litt mer informasjon av teamet mitt, det tror jeg at jeg trenger. Det kan godt være at de har forklart litt tidligere, men så var det denne husken da, som gjør at alt forsvinner.

Nå er det tid for litt kaffe igjen, jeg ville bare dele litt positivitet med dere før jeg starter dagen.

Ha en fin dag

Klem Håp❤

Despite it all❤

I dag ble jeg minnet på ett spørsmål jeg hadde spurt Behandler om i forrige uke. Hvordan høres lyder ut for dere?

Forskjellen fra vanlige folk til meg er ganske stor. Jeg reagerer på enhver lyd, ukjent som kjent. Jeg skvetter av den minste, lille ting, ting dere friske ikke legger merke til en gang. Brå bevegelser, en høy lyd, eller lav for den saks skyld gjør at jeg kan skvette såpass at jeg hopper i stolen jeg sitter i. Jeg og kroppen min er nemlig i beredskap 24/7, noe som tar veldig mye krefter, krefter jeg ikke alltid har.

Lydnivået rundt meg, til tross for at det er jevnt oppleves veldig forskjellig, alt ettersom hvilken form jeg er i. Noen ganger skjærer lyden av tv-en i ørene mine, andre ganger føles det så lavt at jeg ikke klarer å høre hva de sier på skjermen.

Det er litt fascinerende i grunn, for Behandler sa at jeg reagerer på lyder som hun ikke registrerer en gang. Jeg er veldig var på det meste, ulikt friske mennesker som tåler mye mer.

Akkurat nå er både hodet mitt og kroppen helt utslitt, noe som gjør utslag med fysisk smerte i kroppen, selv om den egentlig ikke har noen grunn til å verke sånn. Jeg leste en leserartikkel skrevet av noen som har omtrent samme problemstilling som meg og det som gikk igjen er hvor sliten man blir av ptsd, alt krever ekstra energi og noen ganger har man nok med å puste. Noen ganger klarer jeg ikke det en gang, og trenger hjelp av personalet rundt meg til å gjøre pusteøvelser sammen med meg for å minne meg på hvordan frisk pust er.

Jeg holder pusten når det gjør for vondt inni meg, slik som Selma i julekalenderen, i håp om at det skal bli litt lettere, selv om jeg vet at effekten er motsatt.

Skal jeg fortelle dere noe tragikomisk? Jeg begynte på dette innlegget før i dag, og nå når jeg skulle skrive det ferdig hadde jeg allerede glemt det jeg og Behandler snakket om. Det er det som er så positivt med bloggen, jeg har en plass jeg kan skrive ned ting og ord som har blitt sagt, og bli påminnet om innholdet av dagene mine når jeg har glemt det. Jeg husker veldig lite, hukommelsen min er en jævlig dårlig vits som ikke er et fnugg morsom. Jeg glemmer alt fra ting jeg har gjort, ting jeg skal gjøre og samtaler som har vært. Det er slitsomt å hele tiden glemme, og det er vondt at store deler av livet mitt forsvinner i intet, spesielt de gode tingene, det jeg har lyst til å huske.

Det må være minst like slitsomt for de rundt meg som hele tiden må minne meg på ting, men det går på ett vis. Lister og notater er tingen😅

Jeg er kommet i trygge omgivelser, personal fra Huset mitt kjørte meg til avdelingen etter frokost i morges, og selv om det er vanskelig å omstille seg sånn med en gang kjenner jeg at det skal bli godt med ett lite opphold her. Jeg trenger nok en dag eller to til for å bli helt komfortabel, men det kommer seg nok.

Jeg var så heldig at Strikkeguru var på jobb i kveld, det var godt å se henne igjen selv om jeg ikke har vært helt i form. Haha, hun kom inn på rommet mitt isted og lurte på hvor alle tingene mine var. Jeg pleier nemlig å ha med meg ett helt flyttelass, og pynte rommet for å gjøre det litt koselig og tryggere. Hvor er lyslenkene og bildene og duken din? I og med det bare er snakk om ett lite opphold droppet jeg å ta med så mye, selv om jeg kjenner på at det kanskje hadde gjort det litt lettere.

Jeg tar natta nå, jeg er helt utslitt etter en lang dag og håper på en litt bedre dag i morgen. Vi snakkes snart.

Klem Håp

Jeg håper på det beste.

Noe av det mest frustrerende med situasjonen og formen min nå er at jeg er helt utmattet og har veldig lite energi og ork til å gjøre ting.

Kroppen har sagt stopp og det er absolutt ikke noe kjekt.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor, hva som er grunnen, men frustrerende er det absolutt.

Bare det å stelle seg er utfordrende, selv om jeg gjennomfører det på et vis.

Jeg har egentlig endel ting som må gjøres, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det.

I dag jeg få vasket, selv med hjelp av personalet har jeg ikke klart det på ett par uker og det er ingen drømmesituasjon.

I tillegg til botreningen som må gjennomføres i dag, kommer Ambulantteamet på besøk. Det skal bli litt godt, og i morgen blir det ny samtale med behandler og kontakten min i Ambulantteamet også.

Nå er det under en uke til innleggelsen, og jeg kjenner at det er bra. Jeg håper bare jeg klarer å finne tilbake litt energi på avdelingen sånn at jeg er fit for fight og klar til å hente Fighter andre uka i november.

Ellers går det mye i Strikketerapi, det er det eneste jeg mestrer for tiden.

Jeg er lei av at ting aldri går som planlagt, og jeg blir trist av å tenke på at jeg sjeldent kan planlegge noe fram i tid. Forbanna sykdom som ødelegger i tide og utide. Halloweenmåneden som jeg har gledet meg lenge til ble jo amputert.

Ingenting ble som jeg håpte på dessverre...

Jeg håper både dagen min og din blir bra, jeg skal ihvertfall prøve å Lage En God Dag, så håper jeg du gjør det samme.

Klem Håp

#psykiskhelse #mentalhelse #helse #sykdom #utmattelse #strikketerapi #dyreglede #halloween #terapi #ptsd #dissosiasjon #håp

Blir plan B like god?

Etter litt (mye) om og men, si hei til Fighter😍❤

Når plan A ikke blir noe av så håper jeg plan B blir minst like bra. Jeg fallt sånn for øynene hennes, og forhåpentligvis blir vi en god match og Tatou godkjenner nykommeren.

Greia er at hun allerede er tolv uker, altså leveringsklar og jeg har en planlagt innleggelse, men eieren gikk med på å ha henne i noen uker ekstra. Så en av de nærmeste dagene rundt 6.november når jeg blir utskrevet blir det roadtrip på meg og Mamma for hun befinner seg da altså i Bergen, haha.

Jeg hentet Zaphira også på vei til Bergen, og med henne var bilturen null problem så forhåpentligvis går det greit når vi skal hente Fighter også.

Grunnen til navnet? Jo, det er at dyr er en grunn for meg å kjempe videre, ikke gi opp.

Når det kommer til savnet av Zaphi er det fortsatt ganske fælt. Jeg savner henne sånn, det gjør vondt langt bak i hjertegropa. Jeg drømmer om at det skal ringe på døra og noen kommer med henne, men jeg vet at det forblir med drømmen. Det gjør bare så forbanna vondt!

Hjertet mitt❤❤❤

I går var jeg helt ferdig klokka halv sju, så jeg tok likesågodt natta. Jeg skulle bare opp på do, jeg satt jo i Fellesstua, men vipps så befant jeg meg under dyna. Jeg fikk medisinene mine tidligere og sovnet etter å ha sett litt på Modern Family.

Naturlig nok våknet jeg tiiidelig i dag, så jeg har prøvd å kose meg med kaffi selv om nattens mareritt fortsatt henger med.

Jeg har mer kaffi på kanna, så det blir vel straks mer oppi koppen min også.

Jeg har litt forskjellig å ordne i Fargekaoset, men energien er ikke tilstede. Jeg skal nok få ordnet det på ett vis, det tar bare litt lengre tid. Jeg må for eksempel sortere og skrive skikkelig opp julegavene og bursdagsgavene jeg har liggende. Jeg er faktisk nesten ferdig, noe som er skikkelig kjipt, så kjenner jeg meg selv rett blir det nok litt flere.

Julegavestrikkingen er i god rute, og i tillegg til garn til andre, kjøpte jeg garn til en genser til meg selv også i går. Jeg strikker sjeldent til meg selv, så det skal bli litt kjekt. Så nå er det bare å vente til pakken dukker opp på postkontoret så jeg kan begynne på resten av prosjektene.

Jeg blir fulgt tett opp av teamet mitt nå og har to avtaler/samtaler på kalenderen i neste uke. Jeg håper innleggelsen gjør godt, selv om jeg er veldig spent siden det er snakk om så få dager. Jeg har jo heldigvis Fighter å drømme om mens det blir fjorten tøffe dager først.

Jeg er (snart) i kampmodus.

Lag en fin dag

Klem Håp

Ingenting går som planlagt

Det er mye jeg kan si om de siste dagene, men jeg oppsummerer det med få ord, jeg er hjemme og blir fulgt tett opp av både Huset mitt og teamet rundt.

Jeg har fått en inndato på avdelingen, mandag 23.oktober, men her er tvisten, det er bare snakk om en fjorten dagers innleggelse. Det blir den korteste innleggelsen jeg har hatt, utenom mottakgrreierne. Jeg har alltid trengt lange innleggelser, helt fra UPAtiden, så jeg er veldig spent på hvordan dette blir, men forhåpentligvis ordner det seg..

På onsdag var jeg glad, sånn skikkelig glad for første gang på evigheter. Jeg hadde nemlig funnet og reservert en nydelig sphynxjente, noe jeg har drømt om i åtte år.

Men

Så ble

Drømmen

Knust

Etter mye styr måtte jeg mot min vilje avlyse kjøpet fordi familien min nekter å passe en nakenkatt. Jeg hater det faktum at jeg er syk og ikke har noe nettverk utenom familien.

Jeg ga opp A4livet for maaange år siden, men det at små ting for andre skal være umulig for meg er veldig trist å tenke på. Jeg er avhengig av kattepass de periodene jeg er innlagt, og siden de nekter å passe en sphynx fordi de synes nakenkatter er ekle så kommer den drømmen, som så mange andre ting - aldri til å gå i oppfyllelse.

Jeg er veldig lei meg, nå har jeg jo på en måte mistet to katter, for navnet og planen om sphynxjenta har vært klart i mange år allerede.

Jeg trenger at noe går min vei snart, jeg trenger det så inderlig.

Støttekontakt var her i går formiddag og da var vi innom forskjellige dyrebutikker der jeg drømte meg bort. Jeg kjøpte til og med kattemat og en sele til å hente henne med.

Jeg var glad, nå er jeg trist igjen.

Tilbake til start

Og plutselig befant jeg meg igjen blant gulhvite vegger, vegger med hull og oppskrapede lister.

Mottak.

Livet spiller ikke på lag med meg for tiden, og jeg er litt rådvill på hva som må gjøres og hvordan jeg skal komme meg opp igjen for nok en gang har Mørket klart å smyge seg inn i ethvert fiber som utgjør Nadine-Zaphira. Det har seg sånn at det er nok en depresjonsrunde som står for tur, og Huset mitt var bekymret allerede før det verste som kunne skje, skjedde.

På tirsdag mistet jeg Hjertet mitt, lyset mitt, håpet mitt. Jeg vet ikke om dere har forstått det, men jeg har ikke mange venner på to bein, istedenfor hadde jeg verdens beste skapning på fire og det gjør like vondt for meg å miste Zaphira som om du skulle mistet din tobeinte bestevenn. Hun var den som forandret livet mitt på så mange måter, og hun (og Tatou❤) er grunnen til at jeg sluttet å spise dyr/kjøtt for fem år siden. Du skjønner kanskje ikke greia med å falle sammen over en katt, men hun var virkelig det beste og tryggeste jeg noen gang har hatt. Tanken på at hun aldri mer kommer til å hoppe opp i fanget mitt under ett anfall for å roe meg eller vekke meg om natta under de verste marerittene er så vond at jeg ikke klarer å forholde meg til det.

Dette var liksom toppen av isberget, det har vært så mye i det siste, og med dette tømte ballongen med håp seg tom.

Jeg har hatt daglige, store anfall over en lengre periode nå, i tillegg til å være helt tappet for krefter og ork. Vi holder jo på med diagnosegreierne og det vil si at nye ting kommer opp som vi skal jobbe med. Traumebehandling er tøft, knalltøft faktisk.

Som dere kanskje skjønte fra de øverste setningene - jeg er innlagt igjen, denne gangen akutt på sykehuset der jeg liker meg minst. Heldigvis har jeg en bedre opplevelse denne gangen enn tidligere, mest på grunn av at det har vært ok folk på jobb i helga. Jeg kom inn på frivillig tvang på fredag, noe som vil si at hadde jeg nektet så hadde det blitt en tvangsinnleggelse og det hadde blitt mer styr enn jeg klarer så jeg ble motvillig med i bilen til Huset mitt.

Huset mitt og avdelingen/Ambulantteamet har snakket i kullissene om en innleggelse, men avdelingen var helt full. Planen var egentlig å vente til de fikk en ledig plass, men hey, her er jeg da. Forhåpentligvis ordner det seg med en plass ganske snart, men hva som skjer i mellomtiden vet jeg ikke. Jeg hadde opprinnelig en time med Behandler på avdelingen "min" i morgen, men om den blir noe av eller ikke vet jeg ikke. Jeg har egentlig sagt at jeg ikke orker å være her lengre enn til mandag, for selv om dette visstnok er det tryggeste stedet, er det veldig utrygt for meg med all ukjentheten og nye folk og rutiner å forholde seg til.

Jeg beklager at det tok så lang tid før dere fikk noen ord fra meg, men jeg skal prøve å skrive mer etterhvert. Jeg lover ingenting, men jeg håper, også for min egen del at jeg klarer å sette ord på det som foregår på innsiden. Det har hjulpet mye før, jeg må bare finne tilbake til skrivegleden.

Klem fra en litt håpløs Håp❤

Tante er bare tante enn så lenge

Plutselig var dagen for hjemreise her og jeg innser at jeg ikke har skrevet noe om turen😅

Jeg har hatt det veldig fint, og jeg tror resten av gjengen har kost seg også. Vi har badet masse, solt oss litt (jeg ihvertfall, de andre mye), og shoppet og opplevd mye.

Jeg fikk i oppgave av min eldste storesøster å kjøpe julekalendergaver til Tantegullene på Jørpeland og jeg er veldig fornøyd med innkjøpene. Jeg fikk utrolig mye for de 1500 kronene hun hadde overført og jeg håper guttaboys blir like fornøyd som jeg er.

Sånn ellers har det vært veldig fint å fylle på Tantekontoen til Tantegull og det betyr så mye når jeg ser hvor glad hun er i meg❤

Tante(pante) du er den beste tanten jeg vet om Det som gjør meg litt trist er at dette nok er den siste sommeren der Tante bare er tante og ikke syketante. Hun blir jo større og større og neste sommer er det ikke sikkert at hun tar forklaringen om at arrene er begynnelsen på en tatovering for god fisk lengre. De siste dagene har hun vært opptatt av bølgene mine, men jeg har klart å distrahere henne så langt.

Jeg gruer meg veldig til den dagen hun skjønner at Tante er syk. Vi snakket om det under sist innleggelse og da ble jeg betrygget med at de skulle hjelpe meg med å forklare når den tid kommer. Jeg håper bare det er en stund til enda.

Vi blir hentet av bussen til flyplassen halv sju i kveld, så vi har jo heldigvis dagen i dag til å nytes før høstmørket inntar oss.

I dag skal det bades. Jeg har lovt Tantegull å ta sklia med bassenget i dag, jeg har utsatt det for jeg liker ikke å ha hodet under vann, men i dag skal jeg altså. Så blir det nok noen runder med minigolf også innimellom solingen.

Det blir rart å komme hjem, det er sikkert, men forhåpentligvis blir den gode følelsen med hjem i kofferten❤

Jeg skal oppdatere oftere, lover❤

Ha en fin dag da dere

Klem Håp

Drager, enhjørninger og hodeskaller.

God morgen, eller god formiddag, alt ettersom.

Vi ligger jo en time foran Norge, så her er klokka nettopp passert elleve.

Jeg sov faktisk til klokka ni i dag, vel og merke med noen oppvåkninger i natt, men sånn er det dessverre bare. Hæsjtagg mareritt 😓

Nå sitter jeg med dagens andre lyseblå redbull og nyter litt stilletid før jeg skal få strikkepinnene til å danse litt. De andre har gått ned til bassenget, men jeg tror jeg drøyer det en stund til, jeg har ikke helt roen til å ligge på en solseng helt enda så jeg venter litt med å joine dem.

I går kveld passet Mamma/Bestemor Tantegull mens jeg og Søs var en tur på shopping. Det var kos å bare være oss to litt, og vi gjorde mange fine funn. Jeg kjøpte mest julegaver da, men det ble litt til meg selv også. Jeg fant masse enhjørningsting og ble overlykkelig over det, og jepp, det var til det storelillebarnet Håp selv. Jeg kjøpte meg ett nett, og en veske som jeg skal bruke som strikkenett, så får hodeskalleposen jeg har brukt til nå få seg en pause.

Stikkord som beskriver Nadine-Zaphira? Drager, enhjørninger og hodeskaller😎

Jeg var så heldig å få en dragebamse av Søs og Tantegull som de fant på flyplassen, og jeg ble kjeempeglad😄 Tantegull fikk seg likedan, så nå er vi dragebuddies.

Jeg må innrømme at jeg gleder meg mest til utflukt i ettermiddag, enn å bade. Sånn er det noen ganger, og det må være lov. Heldigvis har de forståelse for det, så vi gjør en god blanding av begge deler.

Ambulantteamet har kommet opp med en ide for å holde meg her og nå, når jeg holder på å falle vekk, problemet er bare det at ingen av oss vet hvor vi skal finne det hen. De hadde nemlig hørt fra en annen pasient at h*n hadde en luktekrukke med en sterk lukt som man skal lukte på for å holde seg tilstede, men å finne det? Lettere sagt enn gjort. Jeg har kjøpt en sånn lepsylkrukke på bodyshop, men det funker bare sånn halvveis, og i går fant jeg noe som jeg trodde var sitronolje på en liten flaske, men den var det for svak lukt på, så jakten fortsetter. Om noen har noen tips til hvor/hva jeg kan bruke/kjøpe rop ut værsåsnill. Eneste kriteriet er at det må være lite, siden det skal i jakkelomma mi og strikkenettet, og på nattbordet.

Nå ringte Søs akkurat fra bassengkanten og sa at hun hadde booket manikyr og pedikyr for oss i ettermiddag, det skal bli deilig. I neste uke skal jeg flette håret mitt igjen, og planen er å finne noen som kan gjøre det hjemme i Ålesund også det neste året. Jeg holder jo på å spare til langt hår, men nå er det en rar lengde på det, så å ha det i småfletter mens det vokser er helt genialt.

Sånn så det ut tidligere i sommer en dag Støttekontakt og jeg var en liten tur på stranda i Ålesund på en av de veeldig få fineværsdagene sommeren hadde å by på.

Det skal forresten bli rart å komme hjem og høsten har begynt å marsjere fram. Har jeg sagt at jeg er mørkeredd? Joda, det er ikke bare barn som er i besittelse av en sånn redsel nemlig. Det positive med at det blir mørkt ute er jo at det er tid for å tenne masse lys inne, det synes jeg er kjempekoselig.

Apropos lystenning, på lørdag skal det være en minnestund for Chester i LA for fansen, og da har jeg tenkt å tenne ett lys for han jeg også. Så i løpet av de neste dagene må jeg på lysjakt. Det er fortsatt sårt, og det gjør vondt, så det skal bli fint å tenne ett lys sammen med resten av de han berørte med musikken og håpet han utstrålte.

Nå skal jeg tenne meg en røyk, finne fram strikketøyet og starte dagen rolig.

Lag en fin dag

Klem Håp

Time flies

Uups, vi må visst spole litt fram i tid igjen.

En litt dårlig uke -> bedre dager -> flytur - Tyrkia - stranda med Søs, Tantegull og Mamma.

De fem ukene hjemme gikk kjempefort og uten at jeg helt fikk det med meg var det klart for avreise til varmen igjen. Denne gangen er ikke Pappa med, men en jentetur for store og små er ikke dumt det heller.

Sol, varme, bading, kos og shopping står for tur de neste to ukene og det skal bli herlig å lage seg nye ferieminner med Tantegull som jeg kan se tilbake på når høstmørket kommer.

Jeg skal nyte disse dagene maks og jeg vet at jeg trenger de gode øyeblikkene senere.

Ambulantteamet var på sitt faste tirsdagsbesøk i forrige uke og der tok jeg en råsjanse og utfordring delux fram i tid når de spurte meg om jeg ville være med på møtet med min gamle behandler i ungdomspsykiatrien sammen med de som har med meg å gjøre nå og jeg svarte ja. Jeg tviler på at jeg klarer å si noe selv, jeg hater store møter, men dette er ett veldig viktig ett som jeg vil få med meg selv hvor skummelt og ubehagelig det kan være der og da. Det er jo denne utredningen som står i fokus, om jeg har blitt feildiagnosert og hva som egentlig feiler meg. Tilbake på den tiden da jeg fikk schizofrenidiagnosen hadde de ikke like stort fokus på traumer, både med meg og generelt i ungdomspsykiatrien, det er ihvertfall det Ambulantteamet sier nå, og jeg tror på dem. Behandler på avdelinga har allerede snakket litt med gamle behandler og hun stilte seg åpen til det nye fokuset og at det kan ha blitt gjort en feil, noe som forer håpet mitt om å forstå sykdom og meg selv bedre.

Bare det ikke tar så lang tid før møtet er unnagjort, ting har en tildels til å ta evigheter nemlig, noe som ikke er så lett for utålmodige meg.

Kryss fingrene for meg da😅

Nå skal vi straks pakke sammen og bevege oss litt opp i gatene, minst en butikk skal saumfares, men jeg satser på at det er flere som vi titter innom også.

Ha en fin dag, så snakkes vi snart❤

Klem Håp

Håp for høsten og dagens gleder

Gjett hvem som sovnet klokka sju i går da?

Joda, det var denne skapningen det, jeg skulle bare slappe litt av etter Bakegruppa på Huset, men det ble visst natta allerede da.

Det var flaks at Tatou overnattet hos foreldrene mine i går, for jeg hadde ikke klart å gått ut med han, så sliten var jeg. Han kommer hjem nå på morgenkvisten, Pappa leverer han før han drar på jobb og bra er det. Trenger bråkmakeren min vettu😁

"Heldigvis" våknet jeg litt over tolv i natt, og satt og så litt på Modern Family for tror dere ikke brannalarmen begynte å ule i ettiden? Joda, full styrke og bråk, men heldigvis ingen brann. Brannvesenet kom, men det rare er at de ikke skjønte hvorfor alarmen ble utløst. Etter litt om og men og etter at jeg fikk roet meg så sovnet jeg igjen og våknet rundt klokka seks.

Det har vært deilig å ta en rolig morgen og nesten en liter med kaffe har forsvunnet ned i magen min. Støttekontakt kommer klokka halv elleve i dag, det skal bli kjekt å prate fjas igjen. Akkurat hva vi skal finne på er jeg ikke helt sikker på, alternativene er Kreativitet, baking eller gå en tur. Jeg får se litt hva som frister mest når dagen er litt mer i gang.

I går var Mamma her en tur og vi hadde blant annet prosjekt FlytteSkapetIGangenTilBadetSomHarLavereTak. For å si det sånn, det burde vært filmet, men så er det kanskje like greit at det ikke ble det likevel. Vi er hverken høye kjemper eller muskelbunter, kanskje heller det motsatte og klesskapet var tung og svært, men det gikk på ett vis. Ikke si at det ble skrapet opp både veggen og dørlista, hysj, det er vår hemmelighet. 😳

Vil dere høre tidenes godnyhet?

På mandag var vi med dyrlegen med Zaphira og det er heldigvis ikke kreft!! Det var en stykk overlykkelig Håp som gikk ut av dørene der etter timen. Det var riktignok kuler, men det var betente fettkuler(?) og ikke svulster, og med litt medisin skulle de forsvinne og det var ikke farlig! Vi har kontrolltime på tirsdag, men nå er jeg ikke så bekymret som jeg var.

Jeg har vært relativt sliten den siste uka, såpass at kroppen har protestert med kvalme, febersmerter og uro, men jeg har ikke vært syk. Noen ganger gir slitenhet fysiske plager, men så lenge jeg vet om det så går det greit.

Jeg har brukt Strikketerapi, Pelskos og tv-titting som medisin, og forhåpentligvis blir det bedring snart.

Jeg blir så frustrert over å bli så fort sliten, og nei, det er ikke alltid jeg er så flink til å lytte til kroppen, men jeg lærer.

Jeg ser på andre, alt de klarer og blir lei meg, sint på meg selv og oppgitt, men jeg prøver å ta til meg ordene som de sier, jeg er syk og det som for friske ikke koster noe energi, koster kjempemasse for meg.

Disse to gir ihvertfall håp til Håp❤

Om ni dager er vi på vei til varmen igjen, noe jeg gleder meg til. Jeg har mye jeg ser fram til etter vi kommer hjem også, så jeg tror og inderlig håper høsten blir fin. Målet mitt for resten av året er å holde meg langt unna sykehus og innleggelser, og forhåpentligvis går det bra.

Nå kommer snart personalet inn med morgenmedisinene mine, så jeg avslutter her sånn at jeg rekker å ta meg en røyk først😅

Ha en fin dag

Klem Håp

#psykiatri #psykiskhelse #mentalhelse #utfordringer #utmattelse #helse #dyrehjerte #pelskos #motivasjon #katt #hund #familie #tidligmorgen #brannalarm #søvn #prosjekt #glede #støttekontakt #håp

I dag smiler jeg fordi...

I dag smiler jeg fordi

- Jeg har fått hjem Tatou og fy som jeg har savnet bråkebøtta mi<3

- Jeg har klart å gi han det han trenger, og det er veldig godt å kjenne på. Turer, lek og kos, noe som gjør like godt for begge to.

- Jeg har Lillebror og Svigerinne på overnatting i Fargekaoset hele helgen, og det har gått overraskende bra. Det er kjekt å ha de her, og jeg får også tid til å slappe av siden de er ute innimellom også.

- Jeg fikk endelig en god kos fra Tantegullene mine, noe jeg har savnet. Nå gjelder det både de som er på besøk fra Jørpeland og Tantegullene som har vært på ferie i Spania. 

- Det første Tantegull gjorde etter en god og lang kos, var å gi meg ett vennskapssmykke. Dere vet sånn som vi hadde når vi var små? Ett hjerte delt i to som hører sammen og det står Best Friends om man setter de sammen. Hun hadde plukket det selv og det varmer hjertet mitt. Det henger rundt halsen nå og blir nok der en stund.

- I går kveld var Lillebror og Svigerinne på besøk hos noen venner og da var det gode folk på jobb som kom på at vi kunne spleise på å lage noe godt til kvelden, så vi spiste nachos sammen og så på film.

- Jeg har endelig fått fart på strikkepinnene og nå går det unna. Jeg fant ut at det er salg på garn på garnius.no så nå må jeg skrive ned diverse julegaver som skal strikkes og bestille garn, slik at jeg begynner på julegaveproduksjonen når vi kommer hjem fra Tyrkia.

- Det er faktisk bare to uker til vi skal dra, og på mandag skal jeg få avsløre det til Tantegull, hun vet det nemlig ikke. 

- Søs ringte på facetime i går og ville ha hjelp til å bestemme hvilken kjole hun skulle ha på seg på slektstreffet i dag. Søs<3

 ---

 

Å ta vare og sette pris på de små tingene er jeg blitt flink til etterhvert, og det er så viktig folkens! Både små og store gleder bør samles på, for som sikkert både du og jeg vet er det ikke alltid Livet spiller på lag, og kommer med den ene utfordringen etter den andre. Sånn som nå, jeg er livredd for jeg har nemlig funnet harde partier på magen til Zaphi, og i tillegg dukket det opp ett sår på øret hennes for noen dager siden. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre om hun er syk, om hun forsvinner! Jeg prøver å roe ned uroen, men det er jammen ikke lett. Heldigvis har vi bestilt time hos dyrelegen på mandag, og det må bare gå bra. 

Postive tanker, positive tanker, positive tanker...

---

 

Resten av gjengen aka familien er jo på slektstreff i dag, så nå er det fellesstua som gjelder, strikketøyet og pelskos. Aller først nå så skal jeg bestille garn, og så er vel overlappingen ferdig. Visste dere at jeg er sammen med folk store deler av dagen? Jeg har noen stunder innimellom der jeg er alene, men hovedsaklig er jeg sammen med personalet fram til nitiden, da er det snart leggetid og jeg roer ned for kvelden. Se for dere å ikke klare å være sosial samtidig som man ikke klarer å være så mye alene. Det er en svært uheldig kombinasjon, men det går på ett vis. Nå er det ikke noe problem å være sosial så lenge det enten er familie eller kjent personal, men ellers? Ukjente folk? Mye folk? Not so much. 

Sånn er det å være syk, eller sånn er det å være syk for Nadine-Zaphira aka Håp ihvertfall. 

 

Ha en fin lørdag og så håper jeg dere finner noe å smile for i dag. 

Klem Håp<3

 

 

Bøtteballetten samles i helga

Akkurat nå sitter jeg på ett svalberg og hører på at tvillinggullene koser seg i sola. Det er ikke badevær, men jeg regner med at en håndduk kommer til å trengs før vi drar uansett😂

Ambulantteamet var på besøk i dag, og det gikk lettere i dag siden det var kjentfolk og ikke vikarer, selv om mye av tiden gikk til å snakke om dyr og hvilken god effekt det har for meg.

Jeg gleder meg sånn, på fredag kommer Tatou hjem igjen etter sju, åtte uker på ferie i Sandnes med Lillebror og Samboeren.

Det er faktisk første gang jeg har vært så lenge borte fra han og savnet har vært stort. Jeg har gått mye lengre uten å ha han hjemme fordi jeg har vært innlagt (lengste perioden var på åtte, ni måneder), men foreldrene mine har alltid tatt han med seg når de kom på besøk og jeg har jo kosemost når jeg har hatt perm. Jeg vet at han har hatt det kjempebra i Sandnes, de har tatt veldig godt vare på han, men nå skal det bli godt å få han hjem igjen! ❤

Det blir liv og røre i helga for hele familien skal samles, men det går nok greit det også. Resten av gjengen skal nemlig på slektstreff for pappa sin side av familien, men det skal ikke jeg bli med på. Det hadde blitt aaltfor mye for meg, men det skal bli kos å se "min" familie igjen.

Vi snakkes snart, ha en fin dag.

Klem Håp

Les mer i arkivet ۍ Februar 2018 ۍ Januar 2018 ۍ Desember 2017
tankekaoset - et psykt innblikk

tankekaoset - et psykt innblikk

27, Ålesund

Det er langt og lenge siden Mørket kom og tok meg til fange, mens andre ungdommer hadde dager fylt med glede hadde jeg en regnsky over hodet og det har preget meg mye. Jeg har vært psykisk syk over halve livet mitt, og trodde ikke jeg kom til å fylle tretten år en gang, men nå er jeg her, 23 år gammel og klar for å kjempe videre mot en bedre hverdag og et bedre liv. Se under "OM TANKEKAOSET" øverst til venstre for å lese mer om meg og min historie. Here we go.. Bloggen. Dette er min måte å hjelpe meg selv på, min måte å få ut litt av kaoset som herjer på innsiden og ødelegger mye.


Design av: Ulrikke

Follow on Bloglovin